Norsk
Substantiv
fall n (bokmål/riksmål/nynorsk)
- ei rørsle nedover; det å falle
- slik ting fell; tilfelle; eit døme på ei samansett sak
- (språkvitenskap) ei grammatisk form som viser kva rolle eit namneledd spelar i ei setning.
- Eigefall er eit gammalt fall i norrønt.
- tap; død
- Diktatorens fall var ei siger for folket.
- skilnad i høgde
- Det er eit fall på 100 meter frå sjøen til kraftstasjonen.
- (sjøfart)
tauverk til ulike seil på seilbåt
- Seil, fall og skjøter må løftes rundt fokkestaget.
Ordsoge
Uttale
Synonymer
Hyponym
(tauverk) storseilfall
Nærskyldte ord
Grammatikk
| Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| fall | fallet | fall | fallene | (bokmål/riksmål) |
| fall | fallet | fall | falla | (bokmål) |
| eit fall | fallet | fall | falla | (nynorsk) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Omsetjingar
grammatikk
Referanser
- «fall» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
- «fall» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
Engelsk
Substantiv
fall (flertall: falls)
Synonymer
- (årstid) autumn
Verb
fall (tredje person entall presens falls, presens partisipp falling, preteritum fell, perfektum partisipp fallen)
Uttale
Referanser
- fall i online-utgaven av The Cambridge English Dictionary.